Da Thomas fortalte sin gravide kone Camille at hun burde tilbringe en uke på morens gård på landet «for å hvile og puste frisk luft», trodde han virkelig at han gjorde det riktige.
Hun var sju måneder gravid.
Føttene hennes var hovne. Ryggen gjorde så vondt at hun noen ganger gråt om natten.
«Mor har en hage,» sa Thomas rolig. «Frisk luft vil gjøre deg godt. Hun vil ta vare på deg. Jeg lover.»
Han kysset henne i pannen, pakket kofferten sin…
Og dro på en kort ferie med vennene sine.
Camille kom til det gamle gårdshuset sliten, men full av håp.
I begynnelsen var den gamle kvinnen, Marguerite, snill.
«Du skal få hvile her,» sa hun mykt. «Du bærer barnebarnet mitt.»
Men neste morgen forandret alt seg.
Marguerite vekket henne før soloppgang og dyttet en spade i hendene hennes.
«Potetene graver seg ikke opp av seg selv.»
Camille stivnet. «Men… jeg er jo gravid…»
Marguerites øyne var kalde.
«Det var jeg også en gang. Arbeid har aldri drept noen.»
Fra den dagen måtte Camille arbeide.
Under den brennende solen.
Grave.
Luge ugress.
Bære tunge kurver.
Hvis hun satte ned tempoet, ropte den gamle kvinnen fra verandaen:
«Fort deg. Du er ikke laget av glass.»
Hendene hennes sprakk og blødde.
Ryggen brant.
Om kvelden hvisket hun til magen sin:
«Vær så snill… hold deg sterk.»
Naboene begynte å legge merke til det.
En gravid kvinne som gråt i jorden mens den gamle kvinnen så på uten nåde.
Folk hvisket.
Men ingen våget å blande seg.
Helt til en ettermiddag…
Varmen var uutholdelig.
Camille løftet spaden — og skrek plutselig.
En skarp smerte rev gjennom magen hennes.
Spaden falt.
Blod flekket kjolen hennes.
Hun kollapset i jorden, skjelvende.
Skriket hennes ekko over jordene.
Fru Ivanova løp fra nabogården og ringte ambulanse.
På sykehuset sa legen stille:
«Fem minutter til… og vi ville ha mistet både mor og barn.»
Samme kveld kom Thomas tidligere hjem fra ferien.
Han hadde savnet Camille.
Han kjørte rett til gården for å overraske henne.
Men hagen var tom.
Bare spaden lå igjen i jorden… flekket med blod.
Hjertet hans stanset.
Han løp til naboene.
Og så til sykehuset.
Da han så Camille blek i sengen, med slanger i armene, falt han på kne.
«Hva har skjedd med deg…?» hvisket han.
Gjennom tårene fortalte Camille ham alt.
Arbeidet.
Smerten.
Grusomheten.
Thomas ble helt hvit.
Han reiste seg sakte.
Og dro tilbake til gården.
Uten å si et eneste ord.